Den biografiske filmen har i løpet av det siste tiåret gjennomgått en revitalisering, og er på nytt blitt en populær kinosjanger. Ikke bare er sjangeren mer utforskende i sin form og stil enn det den klassiske Hollywood-biografien var, den viser også et langt mer nyansert register over personer som synes verdt en biografi. Med utgangspunkt i tekster av George F. Custen, Robert Rosenstone og David Bordwell, samt et utvalg filmer som eksempler, drøfter artikkelen forholdet mellom den biografiske filmen i sin klassiske tapning, og den nye vendingen sjangeren har tatt.

Med kjente skuespillere i rollene som virkelige personer blir den biografiske spillefilmen en arena der fakta og fiksjon, autentisitet og diktning åpenbarer seg i et visuelt møte, et møte som ikke finner sted i den litterære biografien. Teoretiseringen av biografiens egenskaper og særtrekk kretser i høy grad om forholdet mellom autentisitet og diktning, om spørsmålet om representasjon, men den har hittil i liten grad vendt seg i retning av film for å trekke inn visuelle perspektiver. Artikkelen er et forsøk på å plassere tenkning om biografi innenfor rammene av visuell kultur, ved å framheve den visuelt informerte biografiske spillefilmen gjennom eksempler som The Queen (Frears 2006) og Milk (Van Sant 2008).